Favorittfilmen min så langt i år er Mad Max: Fury Road. Filmen var et visuelt fyrverkeri av en actionfilm, og med en kritikerscore på 97% på Rotten Tomatoes er jeg ikke alene som å synes akkurat det. Dette er den fjerde filmen om Max Rockatansky, og den forrige kom så langt tilbake som i 1985. George Miller, skaperen og regissøren av alle filmene, har jobbet lenge med dette kapittelet (i mellomtiden har han regissert flere andre filmer, bl.a Heldiggrisen Babe i byen og Happy Feet-filmene, filmer satt langt fra den apokalyptiske verdenen vi kjenner fra Mad Max-filmene). Filmen ble nesten produsert rundt år 2000, fortsatt med Mel Gibson i hovedrollen, men den versjonen fislet stille ut i det store intet.
Den ekstra lange pausen gjorde at Miller og hans team har hatt muligheten til å jobbe veldig lenge og grundig med detaljene om figurer og miljø. Og der ligger noe av styrken til filmen. Du blir presentert med svært lite bakgrunnsinformasjon om Max og hans fiender, men alt i filmen er gjennomtenkt. Hvis du absolutt må vite noe om The Doof Warrior, kan du lese deg til at han er blind og at masken han bærer er ansiktet til moren sin. Men du trenger ikke vite det for å få fullt utbytte av filmen.
Mad Max: Fury Road
Sammen med Nico Lathouris og Mark Sexton har Miller lagd manus til noen tegnede utgaver av noen av bakgrunnshistoriene. Og de er nå samlet i en hendig samleutgave, med samme tittel som filmen. Her får du vite hvordan Nux ble en War Boy, hvordan Immortan Joe ble en gud i The Citadels, hvorfor Imperator Furiosa bestemte seg for å rømme med Immortan Joes bruder, hva Max hallusinerte om i filmen, og til slutt, hvordan The War Rig ble satt sammen.
Alle historiene har rammen at de blir fortalt av en Wordburger, en levende historiebok med tatoveringer av alle historiene han kan, til en gruppe barn i The Citadels etter handlingen i filmen.
Historiene har litt varierende kvalitet og grad av vellykkethet. Som i filmen, er det Imperator Furiosa som er den beste figuren og som har den beste historien, der hun blir satt som vakt for Immortan Joes fem bruder, og hvordan de kommer gjennom hennes harde ytre. Uten at vi egentlig lærer så mye mer om henne av den grunn. Historien om Max ser han kjempe mot en gruppe Buzzards, først i en Thunderdome, så i et redningsoppdrag der en liten jente er målet. Historien står ikke i stil med hvordan filmen viser at det har gått inn på han, men er et greit actioneventyr. Historiene om Nux og Immortan Joe er kortere, og ikke så godt fortalt.
Så litt meh, og den gir deg absolutt ikke noen ny dimensjon å forstå filmen i. Men mer Mad Max er jo aldri en dårlig ting. Den ville nok bare fått en «mediocre» fra Immortan Joe, og neppe blitt å finne i biblioteket i Vallhall. Jeg setter meg uansett ned og ser filmen en gang til. Witness!